Tredjemannstap

Betegnelse på tap som en tredjemann lider av at den direkte skadelidte blir skadd. Det erstatningsrettslige utgangspunktet i norsk rett er at tredjemenn som kun lider et indirekte tap som utgangspunkt ikke kan kreve erstatning av ansvarlig skadevolder. Arbeidsgiveren kan følgelig ikke kreve erstatning som følge av at en av hans ansatte blir skadd i en trafikkulykke. Det er gjennom praksis og lovgivning utviklet noen unntak fra dette prinsippet, herunder forsørgertapserstatning. Når det gjelder direkte tap tredjemenn lider er situasjonen den at slik tap som hovedregel kan erstattes etter alminnelig erstatningsrett, dog med den kvalifikasjon at det skal mye til for at tredjemannstap har erstatningsrettslig vern, se premiss 49 i Rt 2005 side 65. For at erstatning skal kunne kreves er det et krav at skaden har rammet en konkret og nærliggende interesse. Som følge av tapsbegrensningsplikten er det dessuten kun nødvendige og rimelige kostnader som kan kreves erstattet. Øvrige eksempler på dekning av slikt direkte tredjemannstap har vi i (pårørendes/ andre nærståendes utgifts- og inntektstap), Rt 2000 side 1756 (Arbeidsgiveravgift-dommen), Rt 1985 side 1011 (Hauketo-dommen – sjokkskade), Rt 1976 side 1302 (Enkemanns-dommen – forsørgertap), Rt 1978 side 432 (Finstad-dommen) og Rt 1975 side 670 (Sykebesøksutgifter mv). Se også en noe mer restriktiv dom av flertallet i Rt 2004 side 1816 (Skiltmaker-dommen), men en slik regel må antakelig gis begrenset anvendelse utover det aktuelle faktum. Ren tidsbruk som har karakter av familiær eller sosial omgang har man normalt ikke krav på erstatning for, se Rt 2009 side 425 (Hjernesvulst II-dommen). Pasientskadeloven har som eneste lov en direkte lovfesting av vernet for tredjemannstapet, se pasientskadeloven § 2. Også betegnet tredjepartstap.