Betegnelse på prinsippet som innebærer at man vurderer/ tidsavgrenser når en naturlig sykdomsutvikling eller annen ikke ansvarspådragende begivenhet likevel ville medført at skadelidte ble rammet av samme/ tilsvarende svekkelse som medfører et økonomisk tap. Hvis skadelidtes iboende forhold, eller konkurrerende årsaker på et bestemt tidspunkt likevel ville medført en tilsvarende svekkelse/ økonomisk tap, kan dette innebære at skadevolder ikke blir ansvarlig for tap fra dette tidspunktet. Prinsippet krever en aktiv avgrensning mot sårbarhetsprinsippet og mot betingelseslæren, siden disse begrepene står i et motsetningsforhold. Tidsavgrensningsprinsippet innebærer en logisk differansebetraktning hvor man sammenlikner situasjonen som foreligger med skaden/ ansvarshendelsen med hvilken situasjon skadelidte hadde vært i om en tenker skaden/ ansvarshendelsen borte, og ser på når skadelidte hadde utviklet tilsvarende medisinsk svekkelse/ tap av andre årsaker. Dommen i Rt 1999 side 1473 (Stokke-dommen) er den mest eksplisitte hjemmelen for tidsbegrenset årsakssammenheng/ tidsavgrensningsprinsippet. Se også prinsippet anvendt i Rt 2000 side 1614 (Passiv Røyk 1) på side 1630 og Rt 2001 side 337 (Ranheim-dommen) på side 346. Begrepet ble utviklet av dr. juris Morten Kjelland og benyttes i hans doktorgradsavhandling «Særlig sårbarhet i personskadeerstatningsretten – en analyse av generelle og spesielle årsaksregler», Gyldendal Akademisk, 2008. Også betegnet som prinsippet om tidsbegrenset årsakssammenheng. Se også Sårbarhetsprinsippet og Betingelseslæren.
Nettjuristen.no - Forsikringsordboka.no - Helseadvokaten.no - Jusboka.no

