Supplementserstatning

Betegnelse benyttet på en erstatningsytelse etter skadeserstatningsloven § 3-1 som kan tilkjennes personer som har blitt rammet av alvorlige personskader som krever omfattende bistand til pleie og stell, som supplement til den hjelp og bistand skadelidte vil få fra det offentlige helsevesenet. Dette blir også betegnet erstatning for å dekke sosialmedisinske behov. Selve begrepet supplementserstatning fremgår ikke av lovteksten og er aldri benyttet av Høyesterett i sine premisser, men det benyttes i juridisk teori og i partenes anførsler for domstolene. For behandlings- og pleieytelser som har rent helsemessig siktemål, fastsatte Høyesterett i Rt 1996 side 958 (Stokstad-dommen) at utgangspunktet er at de offentlige ytelsene representerer det nødvendige og rimelige nivå også erstatningsmessig. Utgifter til skadelidtes sosiale behov forutsettes normalt dekket av den utmålte ménerstatningen. Utover de medisinske/helsemessige og sosiale behov vil det for alvorlig skadde personer også systematisk oppstå utgifter til sosialmedisinske behov, se Rt 2010 side 1153 avsnitt 41. Det vil ofte være vanskelig å trekke klare grenser mellom disse tre kategorier behov (medisinske, sosiale, og sosialmedisinske). Supplementserstatningen er ment å være et visst supplement til skadelidte, til dekning av slike sosialmedisinske behov. Erstatningen innebærer et tilskudd – supplement – til dekning av utgifter til hjelp, pleie og tilsyn utover de offentlige tjenester. I medhold av Rt 1993 side 1547 (Skoland-dommen) skal det erstattes rimelige og nødvendige utgifter som supplement til det som dekkes av det offentlige tilbud. Prinsippet er gitt tilslutning av Høyesterett også i Rt 1996 side 958 (Stokstad-dommen), og senere i Rt 1999 side 1967 (Rott-dommen) og i Rt 2002 side 1436 (Bråtane-dommen). Slikt supplement er særlig aktuelt for ytelser med sikte på å gi mer selvstendighet og trivsel i hverdagen, for pasienter som er påført omfattende personskader. Høyesterett åpnet for å tilkjenne ytelser på et noe høyere nivå i erstatningsretten enn i trygde- og sosialretten, så langt det er et supplement til det offentlige tilbud i rimelig utstrekning for å avbøte følgene av skadene ytterligere. Det skal mye til for å fravike dette prinsippet om å tilkjenne (kun) supplementserstatning utover de offentlige ytelsene, og det må i så fall …foreligge særegne omstendigheter, og ikke minst må utgiftene stå i et rimelig forhold til det som kan oppnås gjennom en annen ordning enn det offentlige tilbud., se Rt 1993 side 1547 (på side 1559).