Separasjonsprinsippet

Betegnelse på kravet som følger av forsikringsvirksomhetsloven § 1-3 til at skadeforsikring og livsforsikring må drives separat i egne selskaper. Dette kravet følger direkte av Skadeforsikringsdirektivene, og er hovedsakelig begrunnet med sikkerhetshensyn. Livsforsikringsselskaper skal ikke kune påta seg risiko som ligger i å drive skadeforsikringsvirksomhet og vice versa. I Norge følger det av samme bestemmelse at også kredittforsikringsvirksomhet må drives i eget selskap. Dette er ikke et krav etter EØS-regelverket, men det er heller ikke til hinder for at vi har et slikt skille her i Norge. I de fleste andre land kan skadeforsikringsselskaper også drive kredittforsikringsvirksomhet. Dette kravet er begrunnet i at slik forsikringsvirksomhet skiller seg vesentlig fra andre skadebransjer ved at den er spesielt konjunkturpreget og derfor kan gi store tap i enkelte år. Uten slikt skille vil tap i kredittforsikringsvirksomheten kunne smitte til andre bransjer i skadeforsikringsselskapet. Dette separasjonsprinsippet gjelder også for norske filialer av utenlandske forsikringsselskaper utenfor EØS-området med virksomhet i Norge, se forsikringsvirksomhetsloven § 14-1 tredje ledd første punktum. For skadeforsikringsselskaper hjemmehørende i EØS-området som driver virksomhet i Norge gjelder ikke separasjonsprinsippet for filialen mellom skadeforsikringsvirksomhet og kredittforsikringsvirksomhet, så lenge skadeforsikringsselskapets hjemlands rett tillater dette, se forsikringsvirksomhetsloven § 14-1 tredje ledd tredje punktum. Også betegnelse på et prinsipp for fastsetting av den medisinske invaliditeten etter en flerskade. Separasjonsprinsippet innebærer at man separerer/ isolerer den medisinske invaliditeten den etterfølgende skadevoldende hendelse har påført skadelidte, uten å ta hensyn til inngangsinvaliditeten. Separasjonsprinsippet skal ifølge forarbeidene til skadeserstatningsloven § 3-2a anvendes ved fastsetting av den medisinske invaliditeten som danner grunnlaget for utmåling av tap i fremtidig erverv til skadelidte under 16 år som fra før er helt eller delvis ufør, se Ot prp nr 81 (1986-1987) side 25 og 26. Separasjonsprinsippet er også anvendt av Høyesterett ved fastsetting av den medisinske invaliditeten ved barneerstatning, se Rt 2006 side 871 som gjaldt en suksessiv flerskade i form av barneerstatning etter skadeserstatningsloven § 3-2a, hvor det ikke var tale om at skadelidte hadde en inngangsinvaliditet på 100 % før skaden. Se også Flerskader, Bruttoprinsippet, Differanseprinsippet og Reduksjonsmetoden.