Betegnelse på en erstatningspost som benyttes i personskadeoppgjør som er ment å gi kompensasjon for risikoen for en fremtidig negativ utvikling av en skadeutløst realskade og/ eller følgeskade. Erstatningsposten har ingen direkte lovmessig hjemmel, men er i stor grad domstolskapt gjennom særlig flere eldre dommer fra Høyesterett. Et gjennomgående trekk ved denne domstolskapte erstatningsposten er at den var uttrykk for en skjønnsmessig tilnærming til et tap det både var usikkerhet rundt tidspunktet for når det ville oppstå, og hvor mye ervervsevnen ville bli påvirket hvis hendelsen inntraff. Slik risikoerstatning er blant annet utviklet gjennom rettspraksis knyttet til følgende typer fremtidsrisiko:
- Risiko for negativ utvikling av realskaden – se for eksempel Rt 1951 side 513 og RG 1973 side 71 (Eidsivating) (begge dommene gjelder risiko for forverring ved senere operasjoner) og RG 1965 side 45 (Eidsivating) (risiko for tannsykdom ved broprotese), Rt 1962 side 938 (risiko for artrose i ledd) og Rt 1975 side 82 (risiko for epilepsi etter hodetraume).
- Risiko for negativ utvikling av arbeidskapasitet – se for eksempel Rt 1951 side 513 og Rt 1975 side 82 (begge gjelder tidligere avslutning av arbeidskarrieren) og Rt 1977 side 313 (delvis arbeidsuførhet).
- Risiko for realskade på det andre organet av parvise organ (katastroferisiko) – se for eksempel Rt 1976 side 909, RG 1982 side 446 (Setesdal herredsrett), RG 1988 side 841 (Tinn og Heddal herredsrett) (alle tre dommer gjelder personer som er blitt blind på ett øye), Rt 1977 side 79 (døv på ett øre) og RG 1967 side 289 (Frostating) (barns risiko for å miste far etter mors død).
- Yrkesvalghemming – se for eksempel Rt 1969 side 90 (skadet hofte og ben i bilulykke), Rt 1972 side 965 (hodeskade etter takstenfall), Rt 1976 side 909 (tapt syn på venstre øye etter påkjørsel av MC) og Rt 1977 side 79 (hodeskade og døvhet på venstre øre).
Se også følgende dommer som berører risikoerstatning i forhold til skadelidtes muligheter til å utnytte sin ervervsevne: Rt 1965 side 1115 (amputert begge armer og forbrenning etter klatring i høyspentmast), Rt 1968 side 1145 (varig arm- og skulderskade etter påkjørsel) og Rt 1975 side 710 (amputert venstre hånd ifm togulykke). Felles for disse dommene er at de er falt før det ble innført en generell adgang til gjenopptak av skadesaker i skadeserstatningsloven § 3-8 og på et tidspunkt hvor det ikke fantes regler om ménerstatning. Eksempler fra nyere underrettspraksis som berører risikoerstatning er følgende:
- Agder lagmannsretts dom 9.9.2008 (ikke tilkjent)
- Borgarting lagmannsretts dom 8.10.2007 (ikke tilkjent)
- Borgarting lagmannsretts dom 27.2.2006 (ikke tilkjent)
- Eidsivating lagmannsretts dom 3.9.2004 (tilkjent gjennom utmåling)
- Borgarting lagmannsretts dom 25.10.1999 (ikke tilkjent)
- Borgarting lagmannsretts dom 8.10.2007 (tilkjent)
- Oslo tingretts dom 9.3.2006 (ikke tilkjent)
- Oslo tingretts dom 5.11.2004 (tilkjent)
- Oslo tingretts dom 14.11.2002 (ikke tilkjent)
Det er neppe etter dagens rettstilstand grunnlag for å fastslå at selve risikoen for fremtidig tap skal gi grunnlag for erstatning, da erstatningsfastsettelsen etter dagens rett er mer konkret og individuell. Dessuten er tidligere dommer basert på at risikoerstatning synes utmålt fordi det ikke fantes regler om ménerstatning. Videre er det blitt en alminnelig åpning for gjenopptak av personskadesaker etter skadeserstatningsloven § 3-8. Skadelidte er også ofte tjent med å løse spørsmålet om risiko for fremtidig utvikling gjennom de alminnelige reglene om tvilsrisiko og krav til bevis. Et vesentlig avvik/ negativ utvikling vil i så fall kunne fanges opp av skadeserstatningsloven § 3-8. Se også Yrkesvalghemming.
