Betegnelse på en metode for fastsettelse av størrelsen på den refusjonen forsikringsselskapene skal yte til folketrygden svarende til beregnede trygdeytelser pr skadeårgang for yrkesskader. Modellen ble utarbeidet i 1990 da den lovfestede yrkesskadeforsikringen ble innført. Refusjonsordningen skal dekke folketrygdens særfordeler ved yrkesskader (med unntak av helsetjenester) samt de vesentligste av folketrygdens ordinære ytelser i tilfeller som fører til varig uførhet, varig medisinsk skadefølge/ mén og dødsfall. Modellen innebærer at forholdstallet/ refusjonssatsen baseres på forholdet mellom parallelle ytelser for identiske tilfeller i de to ordningene. Modellen ble opprinnelig utformet av den nå pensjonerte forsikringsdirektør og advokat Ivar Leren med bakgrunn fra UNI Storebrand, senere Europeiske Reiseforsikring. Modellen bygger på en antagelse om at det finnes et fast forholdstall mellom ytelsene fra folketrygden og ytelsene fra forsikringsnæringen. I NOU 2004:3 Arbeidsskadeforsikring ble det fra forsikringshold foreslått å forlate denne ordningen, og i stedet basere seg på en brutto sammenligning av de bestemte trygdeytelsene ved varig uførhet og skadefølge (mén) som er nevnt i forskriften mot de samlede erstatningsutbetalinger fra forsikringsnæringen. Dette baserte seg på at det nå faktisk var mulig å sammenligne faktiske tall for fastsettelse av refusjonssatsen. I nevnte NOU ble også betegnelsen på Leren-modellen endret til Parallell-metoden. Forholdet er regulert i Folketrygdloven § 23-8 og tilhørende Forskrift om forsikringsbasert refusjon av trygdeutgifter ved yrkesskade og yrkessykdommer av 25.3.1997 nr 270 (Refusjonsforskriften).
Nettjuristen.no - Forsikringsordboka.no - Helseadvokaten.no - Jusboka.no
