Konsesjonsprinsippet

Betegnelse på prinsippet i norsk forsikringsvirksomhet som innebærer at det kreves konsesjon for å få anledning til å drive forsikringsvirksomhet. Konsesjonsprinsippet ble innført i 1912 for livsforsikring gjennom den daværende tilsynsloven av 29.7.1911. Da loven ble innført var det 10 norske livsforsikringsselskaper som ble omfattet av loven, seks aksjeselskaper (Andvake, Brage, Fram, Hygea, Idun og Norrøna) og fire gjensidige selskaper (Gjensidige, Glitne, Lærerindernes Pensionsforening og Norske Liv). Andvake, Norrøna og Lærerindernes Pensionsforening opphørte få år senere med sin virksomhet. I 1916 startet Norske Forenede opp sin virksomhet innen etter hvert alle typer livsforsikringer samt kollektiv pensjonsforsikring. På denne tiden besluttet de øvrige syv livsforsikringsselskapene seg fra å avstå å drive kollektiv livsforsikring i egen regi, og stiftet i stedet Norske Folk i 1917 for å forestå slik forsikringsvirksomhet. Selskapet Andvake oppstod igjen i 1917 og tegnet individuell livs- og renteforsikring, og fra 1936 også kollektiv pensjonsforsikring. Frigg oppstod i 1919, men avviklet sin virksomhet igjen i 1927. I 1929 hadde foretaket Samvirke virksomhet innen alle livsforsikringsområder. I 1937 ble selskapet Norsk Spare-Selskap etablert som tegnet individuelle kapitalforsikringer (herunder spareursforsikringer). I 1938 begynte forsikringsselskapet Norsk Kollektive Pensjonskasse med kollektiv pensjonsforsikring (herunder spareursforsikringer), og i 1939 begynte selskapet Sparetrygden med samme spareursvirksomhet (individuelle kapitalforsikringer). Konsesjonsplikt i skadeforsikring ble ikke innført før ved provisorisk anordning 1.10.1937, senere avløst av tilleggslov av 18.6.1938 nr 12 til nevnte tilsynslov av 1911. Konsesjonsplikten for skadeforsikringsselskapene ble innført blant annet etter at en rekke private skadeforsikringsselskaper ikke klarte å oppfylle sine forpliktelser i de tøffe mellomkrigsårene fra 1918, med depresjonen i 1920-årene og de tøffe årene før 2. verdenskrig. I perioden 1914-1920 ble det etablert 103 nye skadeforsikringsselskaper, men hele 87 av disse opphørte etter kort tid, enten ved at de gikk konkurs (14 selskaper) eller at de gikk gjennom en avviklingsperiode (73). Etter denne erfaringen mente Forsikringsrådet tiden var moden for konsesjonsplikt også for skadeforsikringsselskaper. Da konsesjonsplikten for skadeforsikringsselskapene ble innført fantes det 123 norske skadeforsikringsselskaper, fordelt på 64 aksjeselskaper og 59 gjensidige selskaper. I tillegg opererte hele 67 generalagenturer for utenlandske selskaper i Norge. Hertil kom også en rekke gjensidige sjøforsikringsforeninger (sjøtrygdelag). I 1914 hadde det tilsvarende tallet vært 80, fordelt på 30 aksjeselskaper og 50 gjensidige selskaper. Noen selskaper som hadde kunnet drive forsikringsvirksomhet uten konsesjon etter loven av 18.6.1938 nr 12, samt lokale brannskasser som var unntatt konsesjonsplikt etter FVL 1911, ble pålagt å søke om konsesjon innen 25.8.1990 som en overgangsordning i forbindelse med innføringen av FVL 1988.