Kan-fradraget

Betegnelse på den skjønnsmessige adgangen hjemlet i skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd andre setning første komma til å kunne gjøre et skjønnsmessig fradrag i erstatningsutmålingen for forsikringsytelser hvor forsikringspremien ikke er betalt av den erstatningsansvarlige. Dette omfatter typisk ulykkesforsikringer som den skadelidte selv har tegnet og betalt, og som også kommer til utbetaling som følge av den erstatningsutløsende hendelsen. Dette er en skjønnsmessig unntaksregel fra hovedregelen i norsk erstatningsrett om at skadelidte skal kunne motta full erstatning og private forsikringsutbetalinger vedkommende måtte ha tegnet i tillegg. I flere sentrale dommer gjøres et skjønnsmessig fradrag på fra 17 % – 22 % i erstatningsutmålingen for slike private ulykkesforsikringer gitt at utbetalingene under dekningen(e) overstiger NOK 1 million. Det kreves normalt at det foreligger såkalt kompensasjonsrelevans for å kunne gjøre et slikt fradrag. Fra 2003 ble alle de største norske forsikringsselskapene enige om å ikke lenger påberope seg denne kan-regelen i erstatningsutmålingene. Årsaken var blant annet at det oppleves som meget urimelig av de skadelidte at den erstatningsansvarlige på denne måten «nyter godt» av skadelidtes egne tegnede og betalte private forsikringer. NPE og Pasientskadenemnda har imidlertid konsekvent ikke fulgt de største forsikringsselskapenes praksis på dette området. I medhold av Rt 1999 side 1495 (Halvorsen-dommen) regnes premiefritak under en pensjonsforsikring som en forsikringsytelse etter skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd annet punktum, slik at det sorterer inn under kan-fradraget, og ikke automatisk genererer fradrag som en spart utgift krone for krone i et personskadeoppgjør. I NOU 2011:16 – Standardisert personskadeerstatning – (Askeland-utvalget) er det i punkt 4.2.3.2 vist til kritikken mot denne bestemmelsen, og utvalget har da også foreslått å fjerne den. Begrepet «Kan-fradraget» blir også benyttet om adgangen til å gjøre et skjønnsmessig fradrag i erstatningsutmålingen for annen vesentlig økonomisk støtte slik det fremgår av skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd tredje setning andre komma. Denne bestemmelsen har i rettspraksis blitt benyttet til å gjøre reduksjon for blant annet utenlandske trygdeytelser i Rt 2010 side 1153. Bestemmelsen ble også påberopt av Yrkesskadeforsikringsforeningen for å begrunne fradrag i erstatningsposten lidt inntektstap for utbetalinger fra staten og ulike støtteordninger i nordsjødykkernes krav om erstatning, se Rt 2007 side 1415. Andre ordninger som typisk kan omfattes av denne bestemmelsene er fondsordningen Oljearbeidernes Sosiale Ordninger (OSO) som administreres av Industri Energi og yter erstatning til oljearbeidere som mister helsesertifikatet for arbeid offshore («loss of licence»). Et annet eksempel i samme kategori kan være NISO sin støtteordning for fotballspillere som må omstille seg til annet yrke som følge av skade eller sykdom. Denne delen av kan-regelen – annen vesentlig støtte står de lege lata på noe tryggere juridisk grunn, og er foreslått opprettholdt som en sikkerhetesventil av Askeland-utvalget, se NOU 2011:16 pkt 4.2.3.3. Utvalget har uttalt at støtte fra ordninger tilsvarende OSO og NISO likevel ikke skal komme til fradrag som et kan-fradrag i erstatningsutmålingen. Også betegnet Samordningsregelen. Se også Kompensasjonsrelevans og Skadeoppgjørsrelevans.