Informasjonsansvaret

Betegnelse på en særskilt form for ansvarsgrunnlag som særlig er utviklet gjennom juridisk teori og rettspraksis. Informasjonsansvar er særlig relevant for ulike profesjonsgrupper som avgir uttalelser, dokumenter, «comfort letters» og foretar profesjonelle vurderinger beregnet for en større eller mindre gruppe mottakere. Typiske eksempler er takstmenn, eiendomsmeglere, revisorer, advokater, styremedlemmer, kredittopplysningsbyråer mv. Informasjonsansvar kan også være aktuelt for myndigheter og offentlige og private organer i forhold til forhåndstilsagn om tillatelser, sertifikater fra klassifikasjonsselskaper, godkjennelser og innhold i planer/ vedtak mv. Offentlige myndigheter er i flere dommer ilagt ansvar for manglende aktsomhet ved formidling av opplysninger til borgerne, se Rt 1925 side 988, Rt 1964 side 1112. Informasjonsansvar vil også kunne være aktuelt overfor alle ytelser i virksomhet hvor det medfølger ulike former for godkjennelser av kvaliteten på informasjonen, inneståelse for en gjenstands ekthet, sertifikater som medfølger en gjenstand og forhåndstilsagn om tillatelser, konsesjoner og aksepter som ikke blir gjennomført. De to grunnvilkårene for å kunne ilegge et slikt ansvar er for det første at informasjonen må ha vært villedende og at dette må skyldes uaktsomhet hos avgiver av informasjonen i en profesjonell sammenheng. Dernest må skadelidte ha hatt en rimelig og berettiget grunn til å stole på og innrette seg etter informasjonen. Det tradisjonelle relevanskravet/ kravet til adekvat årsakssammenheng som gjelder for person- og tingskader er ikke ansett tilstrekkelig til å kunne ilegge et informasjonsansvar. Det er derfor lagt til grunn at det må foreligge ytterligere vilkår for at man skal kunne ilegge et informasjonsansvar. Dette har sin bakgrunn i at informasjonen ikke kjenner noen grenser. Spesielt for informasjon som blir tilgjengeliggjort på internett eller gjennom andre informasjonskanaler med omfattende spredning vil dette argumentet være viktig. På denne bakgrunn har det i juridisk teori og rettspraksis blitt utviklet særskilte vilkår som må oppfylles før slikt ansvar ilegges. Det sentrale tilleggsvilkåret har sin bakgrunn i det såkalte flodbølgeargumentet. Begrunnelsen for tilleggsvilkåret finner vi i uttrykt i en dom fra 1931 av dommer Cadozo hvor et uaktsomt ord ellers kan gi skadevolderen ansvar «in an indeterminate amount for an indeterminate time to an indeterminate class». Dette argumentet er også betegnet Flodbølgeargumentet («floodgate»-argumentet). Høyesterett har anvendt denne begrensningen i Informasjonsansvarsdommen i Rt 1931 side 146 (skogtaksator) for en av de første prinsipielle dommer om takstmenns informasjonsansvar. Grunnlaget og styrke i skadelidtes forventninger er tillagt vekt i Rt 1988 side 7 (eiendomsmegler). Ved kontraktsrettslige relasjoner mellom den som avgir informasjonen og skadelidte tilsier rettspraksis at det lettere statueres ansvar, se eksempelvis Rt 1926 side 919 og Rt 1988 side 440. Se også prinsippavgjørelsen i den svenske Høgsta Domstolen inntatt i NJA 1987 side 692. Informasjonsansvaret er også behandlet av Viggo Hagstrøm i Tidsskrift for Rettsvitenskap, 1989 side 196 flg. Se også Flodbølgeargumentet.