Hindringssammenheng

Begrep benyttet i erstatningsretten som blir brukt for å betegne et krav om å hindre eller redusere risikoen for skade, eventuelt om å hindre den konkrete skaden. Hindringssammenheng blir brukt for å betegne alternative handlinger som ville hindret skaden eller redusert risikoen for skade i spørsmålet om det foreligger ansvarsgrunnlag. Begrepet blir først og fremst bruk om ansvar på culpa-grunnlag (uaktsomhet), men kan også tenkes overført til andre områder som for eksempel det objektive ansvaret. Begrepet blir i juridisk teori brukt i flere relasjoner, herunder : 1) å vurdere skadevolders opptreden i relasjon til skyldansvaret (ansvarsgrunnlaget), 2) å vurdere årsakssammenhengen mellom skadevolders handlinger og den faktiske skaden, og 3) å vurdere skadelidtes opptreden i relasjon til medvirkningsbestemmelsene i for eksempel skadeserstatningsloven § 5-1 og BAL § 7. Nils Nygaard betegner hindringssammenheng som et eget vilkår for erstatningsansvar, mens øvrige forfattere (Lødrup mfl) ikke betegner dette som et eget vilkår. I stedet anser de øvrige forfatterne hindringssammenhengen som et tilleggsvilkår for å konstatere culpa-ansvar, som innebærer at skadevolder kunne handlet annerledes, og at handlingsalternativet ville hindret skaden. Kjelland har i sin bok «Særlig sårbarhet i personskadeerstatningsretten» betegnet dette som culpanormens inkorporerte årsakskrav. Begrepet blir ikke benyttet i erstatningsrettslige lovbestemmelser, og heller ikke har Høyesterett i sine premisser. Høyesterett har vært meget tilbakeholdne med å anvende begrepet i sine premisser, selv om begrepet har vært benyttet av partene. Høyesterett har i stedet inkludert slike vurderinger om alternative handlinger i relasjon til vilkårene om ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og skadelidtes medvirkning. Et eksempel på slik bruk av Høyesterett har vi i Rt 1967 side 697 (Lier-dommen). Her ble en kommune erstatningsansvarlig fordi en lastebilsjåfør dumpet doavfall i en bekk som rant inn i et ørretklekkeri. Argumentasjonen var at kommunen utviste uaktsomhet ved å ikke instruere sjåføren om hvordan avfallet skulle håndteres. Her var det å instruere sjåføren en slik alternativ handling som retten la til grunn at kommunen hadde plikt til å utføre. Hindringssammenheng benyttes som et vilkår for å konstatere medvirkning fra skadelidtes side, jf for eksempel skadeserstatningsloven § 5-1 og BAL § 7. Begrepet benyttet i denne sammenheng innebærer at man må påvise klare handlingsalternativer for skadelidte, som ville hindret skaden, eventuelt begrenset dens omfang. Bevisbyrden for hindringssammenhengen brukt på denne måten faller på skadevolder, jf Rt 2001 side 320 (Nilsen-dommen). Hindringssammenheng innebærer at man tar stilling til den hypotetiske årsakssammenhengen, det vil si spørsmålet om den alternative handlingen effektivt ville forhindre skadevolderens årsaksbidrag til skaden. Dette er nærmere beskrevet av Nils Nygaard i hans artikkel inntatt i LoR 2000 side 515 på side 525. Hindringssammenheng er derfor ikke noe faktum som skal bevises, men går ut på å sannsynliggjøre at den alternative handlingen ville vært effektiv i å forhindre skaden. Den alternative handlingen må være praktisk å gjennomføre, hensett til hvordan situasjonen fremstod for skadevolder, eventuelt for skadelidte knyttet til medvirkning. Bevisbyrden for den alternative handlingens effektivitet i å forebygge skaden, vil kunne falle på så vel skadelidte som skadevolder. Bruker en begrepet i relasjon til hvem som har bevisbyrden for å påvise at det foreligger er ansvarsgrunnlag, faller den på skadelidte. Dommen i Rt 1990 side 768 (HIV-dommen), Rt 2000 side 1991 (Stryn Skiheiser). Se Dr juris Magne Strandbergs artikkel i TfE nr 4 2012 side 240 flg ”Teorien om hindringssammenheng som vilkår for erstatningsansvar”, for en nærmere gjennomgang av de ulike teoretikeres bidrag til læren. Se også Betingelseslæren, Årsakssammenheng og Medvirkning.