Atomskadeforsikring

De fleste skadeforsikringer har unntak for tap som skyldes atomkjernereaksjoner som følge av det svært store omfanget/ ansvaret atomulykker kan få. Regler for atomansvaret, i form av erstatningsansvaret og forsikringsplikten for atomenergivirksomhet, fremgår av atomenergiloven kapittel 3. Reglene gjennomfører konvensjonsforpliktelsene Norge er omfattet av etter blant annet Pariskonvensjonen av 1960, Tilleggskonvensjonen av 1963, Wienkonvensjonen av 1963, Konvensjon av 1971 om erstatningsansvar ved transport av atomsubstans, og Atomskipskonvensjonen 1962. Ansvaret for atomulykke er, uavhengig av skyld, kanalisert til innehaveren av atomanlegget, se atomenergiloven §§ 20 og 24. Det totale ansvaret for atomskader som følge av én og samme atomulykke er for innehaveren i alminnelighet begrenset til 60 millioner SDR, se atomenergiloven § 30. Det er egne regler og lavere ansvarsgrenser for atomulykker som skjer under transport av atomsubstanser. Viser det seg at erstatningsansvaret utgjør mer enn dette beløpet, har Staten et utvidet ansvar begrenset oppad til SDR 300 millioner, se atomenergiloven 41. Norge har i dag ingen kjernekraftverk for kommersiell produksjon av energi, men kun to forskingsreaktorer beliggende på Kjeller og i Halden. Innehaveren av ethvert atomanlegg her i riket har etter atomenergiloven § 35 en plikt til å ha en forsikring eller garanti for sitt atomskadeansvar. Forsikringsselskapet/ garantistiller skal etter atomenergiloven § 37 i tillegg deponere en erklæring hos myndighetene som gir skadelidte et eksplisitt forsterket vern og sikrer skadelidtes rett til å søke erstatning direkte fra forsikringsselskapet/ garantstiller. Den norske Stat står som tilleggsgarantist for innehaverens ansvar, og som ansvarlig for visse tilleggsytelser og med et utvidet ansvar for senskader, se atomenergiloven §§ 39–43. Se også Atomskade og Atomulykke.