Lov om opplysningsplikt og angrerett mv ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven 2000) av 21.12.2000 nr 105. Med virkning fra 20.6.2014 ble loven erstattet av Lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) av 20.6.2014 nr 27. Den nye angrerettloven gjennomførte Forbrukerrettighetsdirektivet av 2011 – Europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/ 83/ EU av 25.10.2011 om forbrukerrettigheter, som er totalharmonisert slik at EØS-statene ikke kan ha avvikende regler i sin nasjonale lovgivning, med mindre direktivet selv tillater det, se artikkel 4. Forbrukerrettighetsdirektivet erstattet det tidligere Dørsalgsdirektivet (rådsdirektiv 85/ 577/ EØF av 20.12.1985 om forbrukervern ved avtaler som inngås et annet sted enn på den næringsdrivendes faste forretningssted) og Fjernsalgsdirektivet (Europaparlaments- og rådsdirektiv 97/ 7/ EF av 20.5.1997 om forbrukervern ved fjernsalgsavtaler).
Med virkning fra 1.7.2022 ble forsikringsavtaler og finansavtaler unntatt fra angrerettlovens virkeområde, se angrerettloven § 2 nr 7, og bestemmelsene ble flyttet til forsikringsavtaleloven og finansavtaleloven. Lovgiver valgte også så langt det fant det hensiktsmessig å samordne bestemmelsene i forsikring med de som gjelder for øvrige finansielle tjenester. Ved overføringen til forsikringsavtaleloven og finansavtaleloven innførte lovgiver også delvis Fjernsalgsdirektivet for finansielle tjenester til forbrukere og om endring av rådsdirektiv 90/619/EØF og av direktiv 97/7/EF og 98/27/EF (direktiv 2002/ 65/ EF av 23.9.2002).
Samtidig med flyttingen av disse bestemmelsene om angrerett ble det gjennomført en betydelig omstrukturering av forsikringsavtaleloven. Den nye strukturen tar utgangspunkt i kronologien i et forsikringsavtaleforhold, og er derfor inndelt som følger:
- Første del. Generelle bestemmelser med alminnelige plikter,
- Annen del. Prekontraktuelle plikter ved forsikringsdistribusjon. Angrerett med alminnelige plikter, herunder angreretten. Denne delen med prekontraktuelle plikter er i utgangspunktet generell, men har samtidig egne bestemmelser som kun får anvendelse for henholdsvis skade- og personforsikringsavtaler, se forsikringsavtallovens §§ 1C-8 og 1C-9.
- Tredje del. Avtaler om skadeforsikring om skadeforsikringer,
- Fjerde del. Avtaler om personforsikring om personforsikringer, og
- Femte del. Erstatning for pliktbrudd, klagebehandling, tilsyn og sanksjoner mv med generelle regler om erstatning, frister, klagebehandling og tilsyn mv.
