I forsikringsnæringen er det betegnelse på den angrerett forbrukerkunder har i skadeforsikring og personforsikring (livsforsikring og pensjonsforsikring) etter FAL kapittel 1D Angrerett når forsikringsavtalen inngåes utenom forsikringsdistributørens faste forretningslokaler dørsalg, gatesalg, messesalg mv), jf FAL § 1D-1 annet ledd, herunder ved fjernsalg (for eksempel over internett, ved bruk av e-post) og/ eller over telefon (evt i kombinasjon med e-post) og ved bruk av trykksaker. Unntatt fra angreretten er reise- og reisegodsforsikringer og andre forsikringer med kortere varighet enn 1 måned. Bestemmelsen er svært praktisk, da de fleste avtaler om forsikringer for forbrukere inngås uten fysisk oppmøte i lokalene til forsikringsselskapet. Bestemmelsene kan ikke fravikes av forsikringsselskapet overfor forbrukerkunder. Næringsdrivende har ikke noen alminnelige angrerett etter loven.
Frem til 30.6.2014 var angreretten i forsikring regulert av Lov om opplysningsplikt og angrerett mv ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven 2000) av 21.12.2000 nr 105. Med virkning fra 1.7.2014 ble den tidligere angrerettloven 2000 erstattet av Lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) av 20.6.2014 nr 27. Den nye angrerettloven gjennomførte Forbrukerrettighetsdirektivet av 2011 – Europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/ 83/ EU av 25.10.2011 om forbrukerrettigheter, som er totalharmonisert slik at EØS-statene ikke kan ha avvikende regler i sin nasjonale lovgivning, med mindre direktivet selv tillater det, se artikkel 4. Forbrukerrettighetsdirektivet erstattet det tidligere Dørsalgsdirektivet (rådsdirektiv 85/ 577/ EØF av 20.12.1985 om forbrukervern ved avtaler som inngås et annet sted enn på den næringsdrivendes faste forretningssted) og Fjernsalgsdirektivet (Europaparlaments- og rådsdirektiv 97/ 7/ EF av 20.5.1997 om forbrukervern ved fjernsalgsavtaler). Bestemmelsene om angrerett ved forsikringsavtaler ved fjernsalg og ved salg utenom faste forretningslokaler fant man i angrerettloven kapittel 8, §§ 34-39.
Med virkning fra 1.7.2022 ble forsikringsavtaler og finansavtaler unntatt fra angrerettlovens virkeområde, se angrerettloven § 2 nr 7, og bestemmelsene ble flyttet til forsikringsavtaleloven og finansavtaleloven. Lovgiver valgte også så langt det fant det hensiktsmessig å samordne bestemmelsene i forsikring med de som gjelder for øvrige finansielle tjenester. Ved overføringen av angrerettsbestemmelsene til forsikringsavtaleloven og finansavtaleloven innførte lovgiver også delvis Fjernsalgsdirektivet for finansielle tjenester til forbrukere og om endring av rådsdirektiv 90/619/EØF og av direktiv 97/7/EF og 98/27/EF (direktiv 2002/ 65/ EF av 23.9.2002).
Forsikringsselskapets plikt til å gi forbrukerkunder informasjon om vilkår og fremgangsmåte hvis forbrukeren skal benytte angreretten følger generelt av FAL § 1C-10 første ledd bokstav e.. Det er understreket i lovteksten at forbrukerkunder særskilt skal ha informasjon om hvilket beløp forbrukeren kan bli avkrevd ved bruk av angreretten. Dette er en videreføring av de tilsvarende bestemmelsene i angrerettloven § 28 første ledd bokstav n slik den lød før overflyttingen av bestemmelsene til FAL.
Det følger av bestemmelsen at informasjonen skal gis skriftlig, se FAL § 1C-2 første ledd første punktum, jf annet og tredje punktum. For all annen forsikring enn livsforsikring er det også fastsatt krav om standardiserte informasjonsdokumenter, se FAL § 1C-3 FAL § 1C-3. I Forsikringsavtaleforskriften § 12 er det et krav om at forbrukeren skal motta et standardisert skjema for bruk av angrerett ved finansielle tjenester (angreskjema for finansielle tjenester), ved avtaler der forbrukeren har angrerett. Forbrukertilsynet er gitt kompetanse til å fastsette og vedlikeholde nevnte standardiserte skjema jf FAL § 1C-2 tredje ledd, og det har betegnelsen Q-0320B(okmål)/ N(ynorsk) – Angreskjema ved kjøp av Finansielle tjenester, sist oppdatert pr 6.2.2025. Forbrukertilsynet har også laget et opplysningsskjema betegnet Q-0322N – Skjema for opplysningar om angrerett (finansielle tenester). Det er valgfritt for forsikringsforetakene om det vil benytte dette skjemaet for å oppfylle sin opplysningsplikt etter FAL § 1C-10 bokstav e, men har de benyttet det anses opplysningene som kreves gitt og opplysningsplikten etter FAL § 1C-10 bokstav e) som oppfylt.
Ved telefonsalg er det særlige regler om forsikringsforetakets informasjonsplikt om angreretten i telefonsamtalen i FAL § 1C-11, som kommer i tillegg til forsikringsforetakets øvrige informasjonsplikter. Telefonselgeren skal alltid opplyse om navnet på personen som kontakter forbrukeren, sitt forhold til forsikringsforetaket de henvender seg på vegne av (ansatt, forsikringsformidler etc), og skal gi forbrukeren opplysninger om at han har angrerett etter FAL § 1C-10 første ledd bokstav e..
I skadeforsikring som har skjedd ved fjernsalg kan forbrukerkunder benytte sin angrerett til å gå fra sin avtale innen 14 dager, se FAL § 1D-2 første punktum.. Det er ikke angrerett for avtaler om reise- og reisegodsforsikring eller andre forsikringsavtaler med kortere varighet enn en måned, avtaler som fullt ut er oppfylt av partene fordi forbrukeren uttrykkelig har bedt om oppfyllelse uten å bruke angreretten før oppfyllelsen, og tjenester der prisen avhenger av svingninger i finansmarkedet som tjenesteyteren ikke har innflytelse på og som kan forekomme før utløpet av angrefristen (for eksempel visse unit linked-avtaler), se FAL § 1D-1 første ledd.
I avtaler om livsforsikring og individuelle pensjonsforsikringsavtaler er angrefristen 30 dager fra forbrukeren har fått melding om at avtale er inngått, se FAL § 1D-2 første ledd siste punktum..
Bruk av angreretten trenger ikke å begrunnes fra forbrukerens side, og innebærer at partenes plikter etter avtalen bortfaller. Forbrukeren trenger ikke å benytte det standardiserte angrerettsskjemaet for å kunne benytte angreretten, og det er tilstrekkelig at det på en entydig måte fremgår at kunden velger å gå bort fra avtalen, for eksempel i et brev i posten eller pr e-post. Forbrukere må selv sannsynliggjøre (evt dokumentere ved hjelp av rekommandert sending e.l.) at et brev er sendt innen fristens utløp. Meldingen om angreretten må være avsendt innen fristens utløp. Ved bruk av angreretten opphører den inngåtte avtalen. Forbrukeren kan kun pålegges å betale for den tjenesten som faktisk er levert, se FAL § 1D-3 første ledd. I medhold av bestemmelsens annet ledd forutsetter forsikringsselskapet krav på betaling før angreretten ble benyttet at forbrukeren har fått opplysninger som nevnt i FAL § 1C-10 første ledd bokstav e, jf FAL § 1C-1.
Forbrukeren har en frist på 30 dager til å tilbakeføre ethvert beløp eller annet formuesgode vedkommende eventuelt har mottatt, regnet fra dagen forbrukeren sender melding om bruk av angreretten. Dette er ikke så praktisk i forsikring, hvor forbrukerens ytelse som regel er premiebetalingen.
Forsikringsselskapet har en plikt til snarest, og senest innen 30 dager, å tilbakebetale ethvert beløp som er mottatt fra forbrukeren i forbindelse med avtalen, med unntak av eventuelle beløp etter første ledd som kunden faktisk plikter å betale. Fristen løper fra den dagen forsikringsdistributøren mottar melding om bruk av angreretten, se FAL § 1D-3 tredje ledd.
Forsikringsselskapet plikter å informere forbrukerkunder om angreretten, og dersom selskapet unnlater/ glemmer dette, starter ikke angrefristen å løpe før fra tidspunktet forsikringsselskapet har oppfylt opplysningsplikten, se FAL § 1D-2 annet ledd siste punktum. Sammenholdt med bestemmelsen om at forsikringsforetaket etter FAL § 1C-10 første ledd bokstav e plikter å informere om hvilket beløp som skal tilbakebetales hvis angreretten benyttes, kan dette få som konsekvens at kunden får en rett til å angre en forsikringsavtale etter at han kan konstatere at mye av forsikringsrisikoen er avløpt uten skade, og derigjennom spare penger. Oppstår det en skade i denne perioden kan jo kunden unnlate å benytte seg av sin forlengede tid til å angre seg, og forsikringsforetaket står risikoen. Et eksempel på en slik situasjon fra et annet område er det som ble en rekke strømleverandørers omfattende levering av gratis strøm som følge av at de ikke hadde oppfylt opplysningsplikten i angrerettloven § 8 første ledd bokstav h, se Elklagenemndas grundige utredning av dette prinsippsspørsmålet i 33 ulike saker som er inntatt i ELKN-2023-11. Her ble Haugland Kraft Energi AS pålagt å tilbakebetale allerede levert og forbrukt kraft til en rekke kunder, som følge av at de hadde anvendt angreretten lenge etter at kraften var levert, på grunn av manglende oppfylling av angrerettslovens opplysningsplikter og formkrav overfor forbrukerne.
Ved bruk av angreretten kan forbrukeren kun pålegges å betale for den tjenesten som faktisk er levert, for eksempel betaling av risiko som selskapet har stått i angrerettperioden. Forsikringsselskapene kan i en viss utstrekning pålegge forbrukere som benytter angreretten å betale en andel av kostnader som har påløpt ved etableringen, forutsatt at det ikke har form for noen reell eller formell straff for forbrukere som benytter angreretten. En plikt til å betale deler av slike stiftelsesomkostninger må i tilfelle fremgå av avtalen med forbrukeren. Enkelte forsikringsselskaper opererer med et såkalt helsegebyr som må betales ved bruk av angreretten ved fjernsalg på produkter som har medført vurdering av helseopplysninger, og som dekker deler av forsikringsselskapets kostnader til helsevurdering. Se også
